En av grunnene til at jeg elsker løping:

Jeg har lenge tenkt på å kjøpe en sykkel. For det virker jo så gøy å sykle tenker jeg, spesielt har denne tanken vært tilbakevendende de siste månedene hvor omtrent alt i høyre del av kroppen min har falt fra hverandre i tur og orden. Internett, jeg henger knapt nok sammen lenger, virker det som. Beina er pill råtne og i skrivende stund sitter jeg og hoster som en gærning. Jeg har nok ikke strøket kroppen min medhårs denne våren, og nå har den sluttet å vende det andre kinnet til. Det merkes.

Men hva har sykling med Edinburgh å gjøre? Vel, helgen ble tilbragt på besøk hos min lillebror som studerer der borte. Og hver eneste gang jeg er ute og reiser, tenker jeg på hvor glad jeg er i å reise. Det kommer høyt opp på min liste av favoritting (flytsone og klapping på hodet er hovedutfordrerne). Men det koster penger. Og dersom jeg skulle kjøpt sykkel og alt utstyret det hadde krevd, kunne jeg reist til Cuba for tilsvarende sum i ukesvis. Minst.

Løping er enkelt. Og billig. I nyinnkjøpte Adizero Tempo (50 pund!) løp jeg opp Arthurs Seat, "byfjellet" i Edinburgh. Og omtrent der og da tenkte jeg at drit i den sykkelen. Jeg vil heller bruke pengene mine på å reise og se mer av verden med løpeskoene i kofferten. Jeg må bare lappe meg sammen først.